Stadig eldre, men like klok...?!

Du var klippen, og styrken og verdigheten selv
Ditt mektige mot var som solen.
Du bar oss i omsorg og favnet oss vel,
Så sikkert og spenstig som folen.

Din ungdom gikk aldri seg vill for vårt øye,
Av elde du lot deg aldri merke.
Men en dag måtte kroppen deg dog fortøye,
For de fysiske smerter ble for sterke.

En viljesterk kvinne kan ikke mer stå,
Og din stemme har døden latt kue.
Det vakreste hår er helt uten glans nå,
Men din kraft våker bak neste regnbue.

Et vakkert hjerte har opphørt å slå,
din videre ferd er et minne.
Som vi bærer i brystet og lar kjærlighet rå,
der du lever med oss i sinnet.

I kjærlighet, Kristine.