Stadig eldre, men like klok...?!

Hvor fins du nå? Nå som du bare er minner i en bilderamme, solvarme fornemmelser av udødelig kjærlighet i mitt sinn, som frosset og forduftet en god stund før det ble din siste vinter. Dagen før valentinsdagen ble din siste. Noen få timer inn i opptakten til den store kjærlighetsdagen så pustet du ikke lenger. 

Hvor er du nå? 

Jeg kjente at du strøk meg på skulderen for noen uker siden. Du satt på vinden, og grep meg i høyre overarm. Ånden din fikk ikke skikkelig tak, så du ble bare et streif over ryggsøylen mot nakken. Jeg skvatt først, før jeg fornemmet ditt vage nærvær. Så snudde jeg meg forsiktig og hvisket:

"Hei Jan. Jeg savner deg også...." 

inn i den kalde, grå vintervinden. Du gled vekk fra meg, skyldtynget av anerkjennelsen min og ble borte.

Jeg var kald i flere dager etterpå. Kjente etter om du fortsatt var der og mintes sommervarmen fra huden din da vi var kjærester. Du glødet. Det var som om du satte deg i solen og ladet deg opp som et solcellepanel. Du pleide å sitte å vente på meg på en uteservering, eller hente meg med båten når jeg var ferdig på jobb; alltid samme replikk. 

"Hei pus! Jeg har spart quizen til oss." 

Og så satt vi der, hånd i hånd, to lykkelige, pulserende hjerter som aldri så for oss at vi skulle være uenige om noe som helst. Vi druknet i hverandres blikk og ble gjort narr av når vi var ute fordi vi aldri kunne sitte uten å holde på hverandre. Livet var aldri vakrere. Vi tilhørte hverandre og livets enkelhet; vi skulle gifte oss på en strand i Kambodsja. 

Nå har du snart vært død i et år. Og det er mye lenger siden vi så hverandre. Nest siste gangen jeg så deg i live var på Kongen Marina. Jeg sto på dekk på seilbåten min, omkranset av venner, idet vi la til, og der sto du plutselig på brygga. Barføtt og alene. Du ventet kanskje på noen? 

Blikket ditt brant hull i sjelen min idet jeg gikk ned i cockpiten og overlot tankingen til de andre. Blikket ditt brant gjennom glassfiberskroget. Det brant seg inn i øynene mine da de påtatt hånlig møtte dine på vei ut fra kai. Jeg svelget tårene og lot som om jeg var uaffisert og hoverende. Alle vennene mine var enige med meg om at det var et "perfekt post-brudd-møte". Hjertet mitt var ikke lenger i kroppen; det lå igjen på bryggen.

Hvor er du nå, villhjertet mitt? Ute og stjeler nye hjerter? 

Du fins! Du lever i et lite kammer dypt inne i mitt skjøre hjerte. Der bor noen deler av deg som ingen andre enn jeg vet om og kjenner. Slik puster du med meg hver eneste dag. Slik bærer jeg deg med videre, inn mot evigheten selv om du ikke er med oss som jordisk, vandrende vesen lenger. 

Evig eies kun det tapte og evig er du min.