Stadig eldre, men like klok...?!

Kjære verden!

Jeg er gravid! Jeg venter barn! Jeg er besvangret! Jeg er i lykkelige omstendigheter! Jeg er i velsignet tilstand! Jeg skal bli mamma!
Eller som en venninne av meg sa da hun skulle dele begivenheten med sin mor: 'Hei mamma. Jeg er på tjukka!!!'

At man er kjempeglad og forventningsfull er jo ofte selvsagt. I mitt tilfelle er det iallefall det. Jeg skal få lov til å bringe en liten 'mini-meg' inn i verden og passe på dette lille vesenet (som høyst sannsynlig har mange likhetstrekk med meg selv) en hel livstid. Jeg skal få lov til å følge opp et lite menneske som har startet livet sitt inne i min mage og akkurat nå bykser rundt der inne og sender morsesignaler til meg for å oppnå kontakt. What's not to like?

Men hva som er så utrolig 'lykkelig' og 'velsignet' ved å se ut som en mix mellom en sjøku, en hval og en overvektig kenguru, å ikke orke å knytte skoene eller å klippe mer enn 7 av 10 tånegler av gangen, har jeg derimot litt vondt for å videreformidle. Det at man ikke har sett de intime damedelene sine uten speil på 3 måneder med påfølgende mangel på  intimfrisering (Thomas Leikvoll: bare le!) er heller ikke akkurat blant pluss-sidene. Om det er lov til å si det...!

En annen bieffekt som iallefall ser ut til å more omgivelsene, er at i tillegg til å være konstant kvalm, så blir man til en vandrende avfallskvern. Man spiser ALT! Personlig har jeg i ulike perioder hatt oppheng på følgende ting: nektariner, epler, epler, epler, vafler, epler, vafler, fiskeboller, vafler, fiskeboller, clementiner, eplejuice, vafler. (For å nevne noe.)

Alle de vaflene jeg spiste de første 4 månedene har nå transformert seg og åpenbart seg som cellulitter. De har også plassert seg på kroppen min, fra godt over skulderbladene og ned til under fotsålene. Altså: det ser ut som om jeg har sittet/ligget i et vaffeljern siden august. Og nå er det altså desember. Derfor kan sikkert noen som har samme forfengelighetsgen som jeg, tenke seg at man ikke hopper i taket av henrykkelse idet ens flinke, profesjonelle fotografvenninne foreslår en fotoshoot til ære for babymagen. (Ja, jeg kan ikke VENTE med å vise verden hvor tjukk&blid jeg har blitt..!) Men det er 1 eller 2 ganger i livet man kan oppleve denne tilstanden, så jeg tenker: 'Herregud, SnerpeLaila,- av med fillene og foran kamera med seg...!'

Etter noen timer i fotostudio med uelegante bevegelser og positurer, stapper jeg kroppen inn igjen i vinterklærne og venter på at kunstneren skal plukke ut og redigere bilder. (Og i mellomtiden angrer jeg UTROLIG på den hasselnøtt-latten og bøtten med Ben&Jerry-is jeg fortærte dagen for fotograferingen. Og cookien med hvit sjokolade. Og medisterkakene. Og de 4 julebrusene. Og boksen med pepperkaker.)

Alt jeg nå kan si er at jeg takker både henne og photoshop (som retusjerer bort skrukker, krøllete hud og tykke elefantrumper) for at jeg kan putte iallefall ETT gravidebilde under juletreet dette året uten å dø av skam!

Likevel er det jo helt fantastisk å være så heldig at man midt i førjulstiden kan vente på at sin lille datter snart skal komme til verden. Jeg håper at jeg skal klare å være klok nok til å utstyre meg med de rette verktøyene som trengs for å være en god forelder.

Så i mellomtiden får jeg bare la ironien skylle over meg og si med Anna Anka: 'Mmmmm! Look at the hot Mama!!'

Med vennlig hilsen Kristine, soon-to-be treningsnarkoman.

En ansatt hos en av våre samarbeidspartnere var satt opp til å hjelpe oss med litt diverse småplukk på jobben i noen dager, og som ivrig og nybakt blogger ga jeg ham selvsagt i oppgave å stikke musetasten innom siden min. Dagen etter sier han etter et smilende 'god morgen' at han har lest bloggen min. Så sier han: 'Er du litt bitter, eller?' Med et smil. Fotomodellelektrikeren på 24 som tydeligvis er i total mental balanse vil vite om jeg er 'litt bitter'...?!
Instinktivt har jeg selvsagt lyst til å hamre løs på ham og spørre om han (som så så kjekk og ung ut med røde-kors tskjorte og alt) er akkurat like trangsynt som en av mine forhenværende sjefer OG utrolig mange andre idiotmenn, men jeg mistenker at det igrunnen bare vil understreke poenget hans. Så jeg nøyer meg med å presse frem et smil og syrlig si:
'Nei...bitter...? Hvis jeg hadde vært bitter så hadde jeg jo trukket frem en av de virkelig triste ekskjæreste-historiene mine, sånn som han som selv i høyesterett nekter å gi seg, for eksempel...!'
(Oj, den fiksa jeg bra! NÅ hørtes jeg sikkert IKKE bitter ut OG virket som en psykotisk bitch..! Faen! Minuspoeng til Drake.)

Men helt seriøst: er det virkelig slik at hvis jenter kommer med latterliggjørende og velplassert kritikk av en mann, så er de automatsik bitre eller i det minste ganske bitchy..? Det jeg vil frem til er at det for menn tilsynelatende er helt ok å kalle kvinner hormonelle eller emosjonelle eller hysteriske eller nevrotiske når responsen fra det annet kjønn ikke er helt den ønskede, men de blir selv dritsure og hevngjerrige hvis det blir rettet kritikk mot deres egen leir. Hvor mange jenter har ikke hørt denne replikken: 'Å, herregud, har du mensen, eller??!' når man har protestert på nok et idiotisk kamikazeforslag fra en bedrevitende mann....?!

Et eks fra virkeligheten: jeg sitter som leder av et prosjekt på jobben og har, med min daværende sjef, et møte med de involverte samarbeidspartnere pluss to potensielt ny entrepenører. Min oppgave er å beskrive hvilke forventninger vi har til en samarbeidspartner og og hva slags kvalitet både produkt og tilknyttede tjenester bør ha. Hvorpå den ene av de POTENSIELT NYE samarbeidspartnerne lener seg tilbake, ser på meg med et smil og sier: 'Å, ja, er du en litt sånn streng type, du..!'
(Aller først: gi meg styrke til å ikke spytte fyren i ansiktet og brøle til ham at han er langt under meg i rang og jeg er hans (inntil nylig) overordnede som han faen har å respektere!!)
I hvilken verden ville han våget å si noe slikt til en mann..? En manns respons ville vært: 'Der er døren! Du kan glemme å få noen jobber fra oss og jeg skal gjøre det jeg kan for at du aldri får jobb i bransjen, din forbanna idiot!!'
En kvinne derimot forventes å komme med et sjarmerende smil, knikse litt, le det bort og la sin mannlige kollega ta over. Og gjør hun ikke det, men kommer med en spiss, syrlig og velberettiget irettesettelse, så er hun en nærtagende, hormonell bitterfitte...!
Hva faen..??! Dette er det som på B.I. (i følge meget sikre kilder) kalles maktovergrep mot kvinner.

Så når jeg da blir stilt spørsmålet: 'Er du litt bitter?' så vil en mulig respons på det spørsmålet kan feks være: 'Bare fordi jeg truer med å slå deg i hodet med en øks, så er ikke det ensbetydende med at jeg er gal. ELLER hormonell. Det er et naturlig resultat av at du kom til å antyde noe så utrolig førhistorisk fornærmende og mannsjåvinistisk irriterende som at jeg er bitter...!

Men før jeg nå offisielt beveger meg over i den leiren hvor de som virkelig ER bitre sitter, så la meg få si hvor inderlig jeg setter pris på skikkelige menn med ryggrad nok til å le av seg selv, men likevel ha baller til å ikke bli tøffelhelter. For dét skal sies: det fins noen solide bitcher der ute som behandler ektemenn som butlere, og hengivenhet som hyllevare.

Og mens jeg venter på at hengivenheten skal favne meg, så legger jeg meg på armen til dr. House og hans realitetsnarkomani og håper på det beste...!

Med vennlig hilsen Kristine, evig optimist.