Stadig eldre, men like klok...?!

Kjære verden!

Jeg er gravid! Jeg venter barn! Jeg er besvangret! Jeg er i lykkelige omstendigheter! Jeg er i velsignet tilstand! Jeg skal bli mamma!
Eller som en venninne av meg sa da hun skulle dele begivenheten med sin mor: 'Hei mamma. Jeg er på tjukka!!!'

At man er kjempeglad og forventningsfull er jo ofte selvsagt. I mitt tilfelle er det iallefall det. Jeg skal få lov til å bringe en liten 'mini-meg' inn i verden og passe på dette lille vesenet (som høyst sannsynlig har mange likhetstrekk med meg selv) en hel livstid. Jeg skal få lov til å følge opp et lite menneske som har startet livet sitt inne i min mage og akkurat nå bykser rundt der inne og sender morsesignaler til meg for å oppnå kontakt. What's not to like?

Men hva som er så utrolig 'lykkelig' og 'velsignet' ved å se ut som en mix mellom en sjøku, en hval og en overvektig kenguru, å ikke orke å knytte skoene eller å klippe mer enn 7 av 10 tånegler av gangen, har jeg derimot litt vondt for å videreformidle. Det at man ikke har sett de intime damedelene sine uten speil på 3 måneder med påfølgende mangel på  intimfrisering (Thomas Leikvoll: bare le!) er heller ikke akkurat blant pluss-sidene. Om det er lov til å si det...!

En annen bieffekt som iallefall ser ut til å more omgivelsene, er at i tillegg til å være konstant kvalm, så blir man til en vandrende avfallskvern. Man spiser ALT! Personlig har jeg i ulike perioder hatt oppheng på følgende ting: nektariner, epler, epler, epler, vafler, epler, vafler, fiskeboller, vafler, fiskeboller, clementiner, eplejuice, vafler. (For å nevne noe.)

Alle de vaflene jeg spiste de første 4 månedene har nå transformert seg og åpenbart seg som cellulitter. De har også plassert seg på kroppen min, fra godt over skulderbladene og ned til under fotsålene. Altså: det ser ut som om jeg har sittet/ligget i et vaffeljern siden august. Og nå er det altså desember. Derfor kan sikkert noen som har samme forfengelighetsgen som jeg, tenke seg at man ikke hopper i taket av henrykkelse idet ens flinke, profesjonelle fotografvenninne foreslår en fotoshoot til ære for babymagen. (Ja, jeg kan ikke VENTE med å vise verden hvor tjukk&blid jeg har blitt..!) Men det er 1 eller 2 ganger i livet man kan oppleve denne tilstanden, så jeg tenker: 'Herregud, SnerpeLaila,- av med fillene og foran kamera med seg...!'

Etter noen timer i fotostudio med uelegante bevegelser og positurer, stapper jeg kroppen inn igjen i vinterklærne og venter på at kunstneren skal plukke ut og redigere bilder. (Og i mellomtiden angrer jeg UTROLIG på den hasselnøtt-latten og bøtten med Ben&Jerry-is jeg fortærte dagen for fotograferingen. Og cookien med hvit sjokolade. Og medisterkakene. Og de 4 julebrusene. Og boksen med pepperkaker.)

Alt jeg nå kan si er at jeg takker både henne og photoshop (som retusjerer bort skrukker, krøllete hud og tykke elefantrumper) for at jeg kan putte iallefall ETT gravidebilde under juletreet dette året uten å dø av skam!

Likevel er det jo helt fantastisk å være så heldig at man midt i førjulstiden kan vente på at sin lille datter snart skal komme til verden. Jeg håper at jeg skal klare å være klok nok til å utstyre meg med de rette verktøyene som trengs for å være en god forelder.

Så i mellomtiden får jeg bare la ironien skylle over meg og si med Anna Anka: 'Mmmmm! Look at the hot Mama!!'

Med vennlig hilsen Kristine, soon-to-be treningsnarkoman.