About Me

Mitt foto
kristine drake
Oslo, Norway
Vis hele profilen min
Drevet av Blogger.

Følgere

torsdag 17. februar 2011

Enkelthjerte med dobbel bunn...!

Til Jan.

Jeg kjenner hender på armene mine og rundt halsen og haler meg ut av en seig, drømmeaktig tilstand.

....han ble funnet omkommet....
....natt til søndag ved båten....
....druknet, klarte ikke å komme seg opp....
....fant ham på mandag....

Verden stoppet ikke opp selv om hjertet hans sluttet å slå. Hvor lenge lå han alene i det mørke, iskalde vannet før han ikke lenger var bevisst denne verden og ble slukt av det våte saltødet? Hvem ropte han på? Hvor flagret hans siste tanke?

Han elsket havet! Eller, sjøen, som han pleide å si. 'Ringte bare for å høre om du ville være med på sjøen..!' Han passet perfekt bak roret på en båt: aldri var det vel et element som var bedre skapt for en mann enn havet og båtlivet for Jan, og bildet av ham i solglinsende, brun overkropp med RayBan pilotbriller vil alltid sitte som etset fast på netthinnen min. Da var han rolig og vakker og alltid generøst inkluderende. Alle fikk bli med. Og i de bra årene vi hadde hvor han var min næreste kjære satt jeg ved hans venstre side til rors og kjente den milde duften av hans forblåste hår og solvarme hud. Rett ved siden av hjertet hans.

Femten timer etter jeg fikk det triste budskapet våkner jeg gjennomsvett til erkjennelsen av at han nå er så kald, så kald og jeg kjenner meg ulykkelig som ikke noen gang skal varme ham igjen. Ikke legge hodet mitt på hans skulder en litt frossen sommerkveld på Hovedøya. Ikke snerre irritert at jeg HOLDER PÅ å ta inn fendere, når han ber meg ta inn fendere.
'Ser du ikke det, din halvblinde flaggermus..??' Og så høre den slepne latteren hans idet han innser hvor fjollete han er. Det skjeve smilet og hjørnetannen som hadde vært i et basketak for mye og manglet en bit som ingen tannlege nå skal reparere.

Døden stryker selv den største regning ut, har min pappa lært meg. Når to mennesker som elsker hverandre likevel bestemmer seg for å ikke gifte seg, på tross av at de har båret ringer med hverandres navn i, så har det vært noe vondt og mørkt mellom dem. Men fra nå skal jeg bare bære med meg det vakre, fine og verdifulle han ga meg, og la det vonde synke til bunns i vintervannet mens jeg ser indianerånden hans vel opp til skyene.

Jeg skal huske hvordan han 'fant sykler' og på tross av mitt sinne og strenge formaninger stadig hadde en ny modell.
Jeg skal huske eggeburgeren hans: verdens beste lørdagsfrokost med ost, bacon og grovbrød.
Jeg skal huske at søppelet alltid "gikk ut av seg selv" når vi bodde sammen.
Jeg skal huske at hele badet var klissvått hver gang han hadde dusjet fordi han åpnet og lukket dusjkabinettet for å nå tannkrem, tannbørste og for å mase om ett eller annet.
Jeg skal huske det våsete uttrykket hans: 'No'n par øl...' som nesten alltid både betydde og ble alt for mange øl.
Jeg skal huske grønnsakssuppen min som han elsket og tok med på termos på jobben som matpakke.
Jeg skal huske hans naive og fjollete løgner som han brukte når han ville pynte litt på sannheten.
Jeg skal huske hvor stolt han var av å jobbe på Operaen.
Jeg skal huske at det tok ham ukesvis å klare å lære navnet mitt; mitt og forsåvidt alle andres også, og at han stadig bommet...!
Jeg skal huske hvordan han fornøyd smattet på vinglasset når vi delte en flaske god Amarone-vin.
Jeg skal huske at han var så dyslektisk at han skrev "god morgnen" istedenfor "God morgen" og at jeg alltid lo av det.
Jeg skal huske hvor sorgløst han alltid sa: 'Legg det bak deg og gå videre!'
Jeg skal huske hvordan jeg én gang var lykkeligst i verden fordi jeg var hans og han var min.
Og jeg skal alltid, alltid huske at hans siste ord til meg i denne verden var: 'Jeg kommer for alltid til å elske deg.'

Elskede venn:

Hvil i fred og vit at jeg alltid, alltid vil bære deg og minnet av deg dypest inne i mitt skjøre, sammenlappete hjerte.

Din for alltid, Kristine.

0 kommentarer:

Populære innlegg