Facebook Badge
About Me
torsdag 4. august 2011
Mitt Lille Land...!
torsdag, august 04, 2011 |
Norge er et land i sorg. Den utenkelige katastrofen har rammet oss. Midt på lyse dagen, i sommer-Oslo. I hjertet av alt vi tror på og står for. Sorgen tilhører oss ALLE! Liten, stor, venner, foreldre, søsken, naboer, kolleger. Nasjonen Norge gråter side om side og har hele verdens øyne rettet mot seg. Ingen av oss har noensinne opplevd noe lignende. Fra hele kloden kommer det kondolanser. Hilsener. Bekymrede meldinger. 'Har alt gått bra med deg og dine?' Og den feige lettelsen som får meg til å føle meg så ufattelig heldig når jeg kan svare: 'Alt er bra med oss! Hva med dere?! Har alle klart seg?!' Bekreftende svar og intense alvorsklemmer mellom venner; taus gjensynsglede i familier. Sorg. Skam over lettelsen. Og dyp, hjerteskjærende medfølelse for de som ikke var like heldige.
PÅ tirsdag var jeg nok en gang nede på Stortorvet for å se på blomsterhavet og for å ta inn virkeligheten. Dette er min by! Min barndoms lekeplass! Min datters fremtid! Kvalmen og tårene veller opp i meg, og jeg venter på å få våkne fra marerittet. Lukten av blomster som tørker ut i solen minner meg om hvor utrolig sårbart og forgjengelig livet er. At det kan være mulig..? Jeg vet det er slik, men jeg kan ikke fatte..! Har det virkelig skjedd? En bombe bare hundre meter herfra? Ihjelskutte ungdommer? Hvordan kan det være sant?!
Hverdagen sniker seg innpå, trikkens sinna tute-signal tilkjennegir at livet ubønnhørlig går videre. Kjæresterpar i parken. Øldrikkende venner på uterestauranter. Gretne parkeringsvakter som svetter i sommervarmen. Kaklende Japanere med Nikon rundt halsen. Trendy down-town-businiss-babes som sprader opp Karl Johan i Prada og Dior. Knusktørre Hard-Rock-burgere som spises av litt baktunge bønder i byen. Arrogante Tigerstadsfolk i diesel-pustende Oslo-mobiler. Rammet inn av det norske flagget, lett blafrende over universitetsplassen. På halv stang.
Norge er et land i sorg. Sorgen tilhører oss alle. Men det er ikke alle som kan ta stegene hjem til familie og forankring. Noen av oss møter øredøvende stillhet. Manglende fottrinn i gangen. En tom seng. En middagstallerken mindre på bordet. Det aller største tapet et menneske kan lide. Og noen av oss har opplevelser og tanker som selv om mange, mange år fortsatt vil prege, for ikke å si ødelegge livene deres for alltid.
Vi andre som tross alt ikke er personlig berørt av sorgen må ikke glemme at selv om tusenvis av mennesker er tilstede for ofre og pårørende i DAG, så er det tusenvis av dager de skal klare å takle uten sine kjære som ble frarøvet livet i den forferdelige terrorhandlingen tjueandre juli tjue-elleve.
Da må fellesskapet Jens Stoltenberg snakket så varmt om i begravelsene virkelig favne bredt, raust og over tid. Som Nordahl Griegh skrev: 'Vi er så få her i landet; hver fallen er bror eller venn.'
Dette er Mitt Lille Land og sorgen angår meg!
Til alle som mistet de kjæreste i verden: vi gråter så inderlig med dere!!!
Til dere som ble frarøvet livet: vi bærer dere med oss videre, og skal ikke la deres offer være forgjeves!!!
Til alle oss andre: vi må favne de vi elsker! Ta vare på øyeblikkene! Ikke ta noe for gitt! Plutselig er livet over; i et ørlite øyeblikk kan alt være forandret. La oss stå side om side og sverge på at vi skal aldri, aldri glemme!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Populære innlegg
-
Til Jan. Jeg kjenner hender på armene mine og rundt halsen og haler meg ut av en seig, drømmeaktig tilstand. ....han ble funnet omkommet... -
Kjære verden! Jeg er gravid! Jeg venter barn! Jeg er besvangret! Jeg er i lykkelige omstendigheter! Jeg er i velsignet tilstand! Jeg skal ... -
Fredag for en uke siden hadde jeg nok en gang fornøyelsen av å høre koret til Thom Hell gjøre “Over You” og som den innbitte melankolikere... -
.jpg)
Til Jan. Hvor fins du nå? Nå som du bare er minner i en bilderamme, solvarme fornemmelser av udødelig kjærlighet i mitt sinn, som fross... -
Dette er en liten 'tribute to old lovers', eller kanskje mest en 'tribute' til meg og mine venninner som har måttet utholde ...
-
På selveste Valentine’s Day, og dagen etter Mors Dag kom jeg plutselig til en erkjennelse etter at jeg fikk en sms her forleden fra en gamme... -
Det er nå over 4 måneder siden jeg tok fatt i en bloggtanke. 4 mnd og 1 dag, for å være nøyaktig. Tiden stoppet litt opp da jeg mottok budsk... -
Når man kan manneting som å skifte dekk på bilen, stoffe sin egen seilbåt, montere en flatskjerm på stativ i en murvegg (med slagborr!), kob...
-
Norge er et land i sorg. Den utenkelige katastrofen har rammet oss. Midt på lyse dagen, i sommer-Oslo. I hjertet av alt vi tror på og står f... -
En ansatt hos en av våre samarbeidspartnere var satt opp til å hjelpe oss med litt diverse småplukk på jobben i noen dager, og som ivrig og ...